- i debatten omkring reformarbeidet i den Norske kirke.
I redaksjon 1, 10. november i debatt med prest Kari Veiteberg. Bakgrunnen var Kirkerådets reformutvalgs forslag om å endre deler av liturgien i den norske kirke til en mindre maskulin fremstilling av gudsbildet. For eksempel har det blitt foreslått å endre: "I Faderens og Sønnen og den Hellige Ånds navn", til "I den treenige Guds navn, vår skaper, frigjører og livgiver." Jeg skal innrømme at i begynnelsen av dette innslaget, syntes jeg også at reformforslagene hørtes søkte ut, men Selbekk, fra Dagen-Magazinet gjorde en utrolig dårlig sak.
Hovedargumentet hans var at "Dette er det vi har å forholde oss til, ettersom det er slikt Gud har valgt å åpenbare seg for oss." Altså som mann. Men dette er en sannhet med modifikasjoner i følge Kari Veiteberg. Blant annet har vi Jesaia som omtaler Gud som en kjærlig fuglemor som brer sine vinger rundt menneskene. I GT omtales Gud seg selv slik: Jeg er JHV (GT er skrevet på hebraisk uten vokalisering), og man skulle ikke/kunne ikke uttale Gudsnavnet. Dessuten står det på bibelens første blad at "mennesket ble skapt i Guds bilde, til mann og kvinne skapte han dem". Enten er Gud både mann og kvinne, eller så er han ingen av delene. Karis poeng er at Gud ikke kan gripest. Han er høyt hevet over kjønn. Han kan i hvertfall ikke bare være mann, for da ville ikke kvinnen kunne være skapt i Guds bilde. Dette konfronterer Kari Veiteberg Sellbekk med gjennom følgende spørsmål:
"Er eg (Kari Veiteberg) skapt i Guds bilde?" På dette tidspunkt begynner Vebjørn Selbekk å stamme, før han påstår at han ikke skjønner spørsmålet...
Før det har han rukket å omtale forslaget som "Trond Giskes drøm, at den norske kirke skal være en filial av sosialdemokratiet". Det blir ifølge Selbekk "alt for politisk korrekt og krampaktig". Politisk korrekt har blitt et skjellsord i disse dager. Han kommer også med replikken:
"Nå skal man sannelig også gjøre Gud kjønnsnøytral, og da synes jeg at man har gått alt for langt." Her er det du som må tenke deg om litt Selbekk. Gud har alltid vært kjønnsnøytral. Han har blitt fortolket som mann av mange, men det er ikke en nyhet at teologer og filosofer ser på Gud som hevet over kjønn. Han påpeker at det er full religionsfrihet i Norge, som et subtilt hint om at disse som nå jobber med reformarbeidet i kirken heller kanskje skulle lage sin egen lille sekt? Akkurat som om det var en liten gruppe med radikale feministprester som stod bak dette reformarbeidet. Det er det ikke. Det er rotfestet blandt det brede lag av teologer i Norge, og det foregår lignende prosesser i mange andre land.
Selbekk fremstår som usedvanlig uopplyst i denne debatten, og som et pinlig eksempel på lavpannethet når det kommer til teologisk fundamentering. Han fremstår (kanskje ubevisst) som en talsmann for den gamle forestillingen om at kvinnen ble skapt av Adams ribben, og på den måten er underlegen mannen som et slags halv-menneske.
Til slutt vil jeg koste på meg følgende kommentar til Vebjørn Selbekk, som Jon Stewart sa til Glenn Beck:
"Who is kutting your hair, and why are they hating you so much?"
Innlegg
6 kommentarer:
Må innrømme at eg er ganske usamd med deg i dette spørsmålet. Men bra at du tek det opp.
Hva er du unig i? At Gud er kjønnsnøytral? Eller at Selbekk bør skifte frisør?
Hehe. Selbekks frisyre har eg ikkje så mange meiningar om. Og vel...hmm...ved nærare ettersyn på blogginnlegget ditt er det ikkje sikkert at eg og du er så usamde. Eg skumma litt fort gjennom og feiltolka kanskje litt.
Men eg har i alle fall ein del kritiske innvendingar mot ein argumentasjonsmåte a la Veiteberg, og eg kan godt skrive litt kort om mitt problem med han.
Eg meiner nemleg Selbekks argument om at "det er dette vi har å forholde oss til" bør ha veldig stor vekt. No er det heilt klart at Gud ikkje er ein fysisk mann med kropp.
Det problematiske i gudstenestereforma sitt forslag om å luke ut maskuline ord og omgrep som uttrykker kven Gud er, er imidlertid det premisset som då fort ligg under: "Vi veit kven Gud er. Og Gud kan uttrykkast med mange ulike metaforar og simler, og her står vi fritt til å velje dei av desse i Bibelen som kommuniserer best med oss". (Ok, litt karikert her. Men det går i retning av dette).
Problemet er: Vi veit ikkje kven Gud er utanom nettopp desse metaforane og uttrykka som er i Bibelen. Det er dei vi har å forholde oss til, nettopp fordi Gud har valt å openberre seg gjennom dei. Gud er usynleg, og korleis skulle vi elles vite kven Gud er?
Dermed ser ein at det fort brytast på ganske djupt vatn i arbeidet med gudstenestereforma. Eit særs sentralt spørsmål, som går att over heile fjøla, både i salmebok, dåpsliturgi, høgmesseliturgi etc. er: Korleis veit vi kven Gud er? Og korleis skal vi dermed tale om Gud?
Og her gjevast det ulike svar, nokre meir Skriftorienterte, andre mindre. Dei som er mindre skriftorienterte, må hente sine kjelder til kunnskap om Gud frå andre stader. Det er på ingen måte tilfeldig at "skapingsteologi" har fått ei (frå eit bibelsk standpunkt) altfor stor rolle i tekstar i den nye gudstenestereforma, og at vi har fått ein ny kategori i salmeboka med tittelen "undring og lengsel".
Eg er samd i at vi også må hugse på at det brukast kvinnelege metaforar og simler ("Gud er som...") i Bibelen, ikkje minst i Jesaja. Desse må vi også ta i bruk i vår forkynning og teologi, og la dei få si røyst når vi skal skildre kven Gud er. Det er ei formaning med adresse til oss konservative.
Men det betyr ikkje at vi står fritt til å la desse få ein overordna plass i liturgien, heller ikkje at vi står fritt til å lage ein mest mogleg "kjønnsnøytral" skildring av Gud i liturgien. Det brukast kjønna ord om Gud i Bibelen: Vel, så får vi forholde oss til det, og i den same balansen som Bibelen gjev.
Dersom vi ikkje gjer det, står vi - litt dramatisk sagt - i fare for å lage ein gud i vårt eige bilete, ein gud som er forma ut frå våre sensibiliteter, kjensler, kjønn, sjølvoppfatningar etc.
Her kjem jo også spørsmålet om korleis vi bør omtale Gud; som Far, eller også som Mor? I den nye liturgien blir det foreslått å seie "Gud, vår Mor". Og dette viser berre eit ganske ekstremt døme på kor langt det kan gå dersom ein tenker at vi kan skildre Gud, og tale om han, uavhengig av dei ord og uttrykk som Bibelen sjølv brukar om han.
For Bibelen brukar jo metaforar og simlar som er feminine. Det vert tala om Gud som ei diande kvinne, Gud som ei hønemor etc. Men i NT særleg vert jo Gud omtala som Far utallige gonger, Jesus lærer sine læresveinar å tiltale Gud som "Vår Far i himmelen", og det same gjer Paulus i liknande ordelag.
Yepyep. Som sagt, eg veit ikkje om vi er så usamde i alt dette, altså. Det er fint å kunne fundere litt på desse tinga, samtale og argumentere. Men eg er i alle fall samd med deg i at det verkar som om Selbekk ikkje var heilt inne i problemstillingane her :)
hei tor öyvind. fant denne bloggen og måtte bare snuse rundt her litt :) men du, er det ikke ganske stygt gjort å kalle selbekk et fjols, bare fordi du og han ikke mener det samme? en god politiker kjennetegnes vel av å kunne skille på sak og person..
Hei Heidi. Lenge siden sist. Du her nok rett i at det er dumt å kalle folk for fjols, så nå har jeg endret det. Men jeg mener fortsatt at han fremstår som en lavpannet klovn.
Hallvard. O du vise. Likte godt det du skrev her. Men jeg tenker nok at det må være lov å gjøre seg noen kvalifiserte betraktninger utover kun å referere bokstav for bokstav det som står i Bibelen. Gudsbegrepet er vanskelig. Skjønner godt muslimene som ikke kan forstå hvordan Gud kan ha en sønn. Og hvem er egentlig den hellige ånd? Disse tingene har teologer plundret med i århundrer, så vi skal ikke tro at vi i 2009 nå har det endelige svaret. Men likevel synes jeg det bør være lov å dra noen konklusjoner. Som foreksempel at Gud ikke er en mann. At Gud er hevet over kjønn. Og er det ikke slik at for eksempel "herre" som brukes mye i norske oversettelser av bibelen, ikke nødvendigvis må peke på et hankjønn, men er mer et ord for å uttrykke en respekt og for å beskrive hvordan vi står overfor Gud?
Kunne Jesus vært en kvinne? Jeg tenker meg at om den verden Jesus skulle bli født inn i var et kvinnedominert samfunn, der kvinner var de politiske og religiøse lederne, så ville Jesus kanskje heller bli født som kvinne. Og vi ser jo hvor uendelig mye større plass jomfru Maria har i middelhavsområdene der man har hatt tradisjon for gudinnedyrkning fra hedensk tid. Mange steder er det like naturlig å be til Maria som til Jesus, og hun omtales som Jesu Mor. Jeg er litt ute på tynn is her, men det er vel også slik at mange katolikker ikke tror Maria noengang døde, men at hun ble tatt opp til himmelen slik som Jesus, og dermed sitter ved Guds venstre? side sammen med sin sønn.
Kanskje er det rett og slett slik at denne reformprosessen i den norske kirke hadde vært overflødig hvis vi hadde holdt fast ved dyrkningen av Maria?
Mange interessante refleksjonar der. Eg skal la dei henge litt i lufta, så kan vi tenke over dei, båe to :)
Legg inn en kommentar