Barneoppdragelse

På bloggfronten er det nå barneoppdragelse som har blitt det store tema som alle snakker om. Bakgrunnen for dette er utspill fra AP om egne foreldrekurs som sammenlignes med dressurkurs for hunder. For min egen del står jeg i en situasjon der jeg snart skal bli far, og jeg har noen tanker omkring dette med barneoppdragelse. Vi lever i et samfunn der individet står stadig mer alene. Vi har hatt en utvikling fra storfamilier, via kjernefamilien til en situasjon der mange er aleneforsørgere med full jobb. Vi har hele generasjoner av ”nøkkelbarn”. Det er de som har nøkkelen til huset rundt halsen og låser seg inn hjemme etter skolen og lager sin egen middag før foreldrene kommer hjem. For mange er det dessverre slik at barna i stor grad oppdrar seg selv. Med det mener jeg at de enten har så lite kontakt med foreldrene i det daglige at deres påvirkning reelt sett blir liten, eller de kommer fra hjem med rus eller psykisk sykdom.

Det at kvinnene begynte å jobbe utenfor hjemmet har vært utrolig viktig for verdiskapningen i samfunnet. Bare tenkt deg en situasjon der alle arbeidsplassene i helsesektoren skulle være besatt av menn som kom hjem til sine hjemmearbeidende koner om kvelden. Vi kunne aldri hatt det samme nivå på velferden som vi har nå, for det hadde ikke vært nok arbeidstakere til å samtidig skape verdiene i næringslivet. Glem oljen, uten kvinners arbeidskraft utenfor hjemmet hadde vi aldri kunne nådd det velferdssamfunnet vi har i dag. Kostnaden har vært at foreldrene har fått mindre kontakt med barna. Samfunnet har kompensert med stadig mer utbygde barnehagetjenester, og ikke minst SFO, skolefritidsordning. Men allerede her begynte de svake barna, og de svake foreldrene å slite. De som ikke hadde overskudd eller evne til å forsørge en tilstrekkelig kvalitet på oppdragelsen i de få timer i døgnet de så sitt avkom.

Når man nå lever i et samfunn mer stadig mer individualisme, og stadig flere aleneforsørgere, er det klart at det er mange som trenger hjelp med barneoppdragelsen. Skolene gjør nå mye av den jobben man forventet at foreldrene skulle gjøre tidligere. Men dette lykkes kun i varierende grad. Mange barn drar med seg dårlige vaner inn i skolen, og når ikke foreldrene følger opp den grensesettingen som skolene forsøker å innføre, får man en situasjon der elevene kommer i stadige konflikter med lærerne. Forutsetningene for få disse elevene til å komme seg opp på et høyt nivå intellektuelt og utdanningsmessig er nå svekket. Når man i tillegg har en skole som med skepsis ser på maskulin disiplin har man et problem, men det er en annen debatt.

Så blir spørsmålet: Kan man kompensere for oppløsningen av familiestrukturers negative effekt på barneoppdragelsen? Jeg kan vanskelig se at man i en vesentlig grad kan få til dette. Norske familier er svært forskjellige med veldig forskjellige forutsetninger. To foreldre som oppdrar et barn sammen må gjøre ting på én måte, mens en aleneforsørger må gjøre ting ganske annerledes. Offentlige tilbud til opplæring i barneoppdragelse er noe man bør vurdere å øke omfanget av, men man bør sikte seg ut de svake foreldrene som målgruppe. Ellers er det jo klart at det offentlige allerede i dag har en stor del av oppdrageransvaret igjennom institusjonene som barna er igjennom fra barnehage til videregående skole, og jeg tror også at fokuset og opplæringen innen oppdragelse bør styrkes der. Særlig barnehage og SFO bør ikke være rene oppbevaring og leketilbud, men bemannes av faglært arbeidskraft, og fylles med meningsfullt og oppdragende innhold. Og ikke minst må barnevernet styrkes og kvalitetssikres utover i distrikts-Norge. 

Hijab

I det siste har det gått en debatt om forbud mot hijab i skolen, og også omkring hvorvidt det bør være lov å gå med plagg som dekker hele ansiktet som nakab og burka. Her er det klart at vi har to forhold som står i strid med hverandre. Hensynet til frihet fra tvang for barn og kvinner, og religionsfrihet for muslimene generelt. I hvilken grad skal man vekte det ene over det andre?

I et fritt og liberalt samfunn er religionsfrihet svært viktig, og vil i noen sammenhenger gå over andre friheter. Derfor bør vi vokte oss vel mot å begrense muslimenes religionsutøvelse. Men så kan vi spørre oss: I hvilken grad er bruk av hijab, nikab og burka religionsutøvelse, og i hvilken grad er det et kulturelt fenomen for å utøve kontroll over kvinnen?

Hvis vi tar utgangspunkt i koranen, så er jeg ingen ekspert, men slik jeg forstår det så er ikke viktigheten av at kvinnen skal dekke håret spesielt fremhevet i påbudene om religionsutøvelse. Viktigheten av bønnerutinene er derimot presserende. Så hvorfor er man ikke opptatt av at barna skal ha bønnematter og be mot Mekka fem ganger om dagen? Man skulle tro at det var viktigere for barnas fromhet enn hodeplagg. Og det er også slik at bruk av plagg til å dekke til kvinnen har blitt viktigere i den muslimske verdenen i de senere år, som en del av en islamistisk ideologi som har spredd seg i Midtøsten som en motreaksjon på det de kaller vestlig imperialisme. Det at de muslimske kvinnene dekker til sitt hår, eller får det dekket til av mennene, er dermed vel så mye en protest mot den vestlige kulturen, som et utrykk for religiøs fromhet. Man markerer avstand og annerledeshet. I tillegg utøves det sosial kontroll over kvinner og barn med disse plaggene.

Det at omfanget av nikab og burka er så lite, er ikke et argument for at vi ikke skal lovregulere det. Hvis det kun to fredede ørner ble drept hvert år, så ville man jo ikke sagt at omfanget er så lite at det ikke er noe poeng å lovregulere det? Da må man heller mene at signaleffekten av å regulere det er en så stor provokasjon at man ser seg ikke tjent med det i forhold til hensynet til å hjelpe de som blir tvunget til å gå med nikab/burka.

Mitt syn er at når man dekker til små barn i alderen 0-9 år med hijab, så kan det umulig være et tegn på fromhet fra barnas side. Derimot så vil de bli hindret i sin utfoldelse med andre barn, og dermed risikere å bli dårligere integrert. Når man reiser rundt i Midtøsten, ser man at det ikke er vanlig at jenter i denne alderen bruker hijab. Og det er vel ikke slik at vi skal omfavne de mest radikale formene for Islam? Radikal og fundamentalistisk islam kan knyttes direkte til terror og praktisering av middelalderske straffemetoder som halshugging. Det vi bør omforme er den formen for islam som utøves i de fredelige landene i Midtøsten, der befolkningen ikke har blitt radikalisert.

Dermed mener jeg at man på hver enkelt barneskole bør utvikle reglement som forbyr hodeplagg innendørs, for å gjøre det enkelt.

I tillegg mener jeg det er en selvfølge at man må ta av seg plagg som dekker ansiktet når man oppsøker offentlige kontorer som NAV, bank osv. Det sier seg egentlig selv. Noe nasjonalt påbud trenger man ikke, men de offentlige etater må få lov til å håndtere dette ut i fra sunn fornuft. Og muslimene må også vise normal folkeskikk, og det betinger å vise ansiktet sitt i situasjoner der man skal ha kontakt med andre mennesker.  

Forbud eller legalisering?

"Rusmisbrukerne er Norges paria-kaste" sa tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen før han gikk av. Det har han rett i. Paria-kasten i India er egentlig ikke en kaste, men et sosialt sjikt som ligger under de andre andre kastene. "Kasteløse" blir de også kalt. Det er en treffende parallell til Norges rusmisbrukere. Narkotikalovgivningen står mellom dem og en verdig behandling i helsevesenet. Straffeloven definerer de rusavhengige ut av samfunnet. Historien har vist at å bekjempe narkotika innenfor straffeloven ikke fører frem. Når politiet ikke slår ned på åpenlys narkotikaomsetting, har vi fått en de facto legalisering. Rettsvesenet har resignert og innrømmet nederlag i kampen mot narkotika. Politiet har sagt at problemet ikke lar seg bekjempe innenfor deres ansvarsområde, men at det heller er en utfordring for helsevesenet. Det er dermed en kombinasjon av ønsketenkning og moralisme at vi ikke allerede har fått på plass en endring i narkotikalovgivningen.

Den skiftende lovgiving omkring alkohol og pengespill må ses på som veiledende overfor narkotikaproblematikken. Den er liten tvil om at alkohol og særlig spritomsetning skaper store problemer for samfunnet. Det forsøkte man å adressere tidlig i forrige århunde i forbudstiden i både i USA og Norge. Spritforbudet førte til en voldsom oppblomstring i organisert kriminalitet relatert til spritfremstilling og smugling. Forbruket ble ikke strupet, tvert imot så kompenserte man for omsetningsforbudet ved hjelp av hjemmebrenning og smugling. Det ble etablert et stort illegalt marked, og de organiserte kriminelle fikk enorme inntekter som igjen førte til at staten og rettsvesenet ble undergravet. Man fikk en kriminalisering av store deler av befolkningen som dermed kom på siden av samfunnet, og mistet mye av sin rettsikkerhet. Store deler av befolkningen som på en eller annen måte var involvert i "kriminell" virksomhet måtte unngå kontakt med politiet og havnet inn under innflytelsen av de organiserte kriminelle gjengene, med de konsekvensene det brakte med seg. Løsningen ble å legalisere og innføre statlig monopol.

Lovgivningen omkring pengespill er også en nyttig parallell. Historisk samen faller dette mye med spritlovgivning. Særlig i USA gav illegal gambling store inntekter til organiserte kriminelle. Det er ingen tvil om at gambling kan være et samfunnsproblem, avhengighetsskapende og nedbrytende særlig for de som allerede er utsatt i samfunnet. I stedet for å forby det, etterstreber man heller å samle all gambling og pengespill inn under et offentlig monopolselskap. Overskuddspengene skal gå til allmennyttige formål, som særlig idretten har dratt nytte av i Norge. For at ikke kriminelle interesser skal ta andeler av gamblingen i Norge, har man gjort den svært tilgjengelig. Man får tilbud om å spille når man handler mat eller fyller bensin. Trekningene dekkes på riksdekkende fjernsyn. Det er åpenbart at målet er å kontrollere hele markedet for gambling inn under den offentlige paraply, og dermed ikke skape muligheter for inntjening for kriminelle miljøer som i mange andre land tjener store penger på illegal gambling. Fremdeles er det mye å hente. For pengegevinster innen travsporten er ofte brukt til å hvitvaske penger fra organisert kriminalitet. Det betyr at det offentlige bør komme enda sterkere på banen og i større grad regulere hvordan spillgevinstene hentes ut. For eksempel forby kontantuttak.

Om noen ut av dette konkluderer at vi burde legalisere narkotika innenfor et statlig monopol, så tyder det på at den rasjonelle delen av hjernen har fått råde. Dagfinn Høybråthen sa nylig: "– Jeg tror ikke på et totalforbud. Jeg er helt enig i at vi må ha en nullvisjon, men veien dit går gjennom tusenvis av individuelle valg. Det er ingen land som har prøvd og lykkes med å kriminalisere alle narkomane. "

Hørte du riktig? Vel, ikke helt. Det skal være "kriminalisere alle røykerne." Denne kommentaren kom i forbindelse med forslag om å forby omsetning av tobakksvarer totalt i Norge. Men parallellen en klar nok. Vi vet alle at nikotinholdige produkter som sigaretter og snus er svært helsefarlig. Bruken av disse produktene koster samfunnet enorme summer hvert år i helseutgifter. Men et totalforbud ville være kontra-produktivt. Det ville ganske sikkert skapt et enormt smuglermarked. Det ville gitt vanvittige inntekter til organiserte kriminelle. Folk ville uansett fått tak i tobakk om de ville. Noen fler ville kanskje slutte, men et totalforbud ville ført til en kriminalisering og ytterligere stigmatisering av hundretusener av røykere i Norge. Det ville kanskje fratatt dem rett til behandling for tobakksrelaterte skader, og ført til at de gradvis ble skjøvet ut av samfunnet. De hadde blitt avhengige av kontakt med kriminelle for å tilfredsstille røykesuget.

Derfor er det galt å forby omsetning av tobakk. Tvert imot må man balansere tilgangen av tobakk mot risikoen for at store grupper begynner å handle av smuglere. Man må selvsagt fortsette arbeidet med forebygging og røykesluttkampanjer, men et forbud er det siste vi bør innføre. Det er avgjørende for et godt samfunn at man slår beina under selve grunnlaget for organisert kriminalitet.

På samme måte bør man avkriminalisere omsetning av narkotika, og distribuere disse russtoffene via statlig kontrollerte handelssteder, lett tilgjengelig for brukerne. Nullvisjonen må fortsatt ligge til grunn, men virkemidlene må endres fra straffeforfølgelse til gode avvenningstilbud og forebyggende kampanjer. Land som har legalisert hasj har ikke fått en økning av antall brukere i etterkant av dette. Det er heller ikke grunn til å tro at en legalisering av andre narkotiske stoffer vil føre til en økning av antall brukere. Narkotika er tross strafferammene for besittelse svært lett å få tak i. De første dosene er som regel gratis, og nye brukere blir rekruttert fra alle miljøer. Så lenge politiet ikke klarer å håndheve forbudet, er det rasjonelt sett det eneste rette å gjøre å legalisere.